I 1974 var jeg 11 år og kjøpte Band On The Run med Paul McCartney. Det var den første “ordentlige” LP’en jeg kjøpte. Fremdeles en av mine favoritter. Siden gikk det slag i slag med Led Zeppelin og Beatles, mye Beatles. Queen var store, Deep Purple og mange fler. Disco begynte å bli schwært, men det var det ikke mulig å høre på. Det mener jeg fremdeles, i forbifarten kommer jeg bare på gammeldans som noe verre. Derfor var det lite svarte (jeg burde skrevet negre her), det som nå kalles afro-amerikanske artister i min platesamling.
Den 10. august i år, altså for noen dager siden døde Isaac Hayes, 65 år gammel. Det stod på internett mandag den 11. Når jeg sykler hjem fra jobb hender det jeg hører på musikk som ligger på mobilen. Avspillingen står på TILFELDIG, det vil si at låtene og artistene kommer hulter til bulter. Da jeg på mandag ettermiddag satte på musikken kom Hyperbolicsyllabicsesquedalymistic med nettopp Isaac Hayes. Det var sikkert tilfeldig men det passa bra. Isaac Hayes fra tidlig 70-tall må være noe av det tøffeste som er utgitt, tøffere enn døsdmetall. RIP.
Can you feel the love?
